+47 930 07 405 grace@graceadelaide.no

Åpen dag med IOPT

Velkommen til åpen dag med resonansprosess – IOPT.

Dagen er for deg som er klar for endring ved å bearbeide bakenforliggende årsaker til dine fysiske og/eller emosjonelle symptomer.

Når vi jobber tar vi utgangspunkt i at kroppen og psyken har lagret alle minner om hva som har skjedd oss, og ved hjelp av resonansprosessen kan vi se på, anerkjenne og bearbeide vonde hendelser som dukker opp.

På denne åpne dagen får du mulighet til å bearbeide traumer og krenkelser og bli mer bevisst hvilke mestringsstrategier du laget deg den gang da, og som ikke lengre er hensiktsmessige for deg å beholde som voksen.

Du vil komme nærmere deg selv, få et bedre forhold til deg selv og dermed også bedre relasjon til de rundt deg.

Å sette opp egen prosess er det du lærer og endres mest av, men det gir også ubeskrivelig innsikt i egne tema ved å være med som resonansgiver i andres prosesser.

Dagen er for deg som er klar for å ta et steg bak og til siden, for bedre livskvalitet på sikt.

Pris kr 1 300,- for egen prosess. Kr 650,- uten egen prosess.

Dagene som er satt opp utover høsten er:

  • Søndag 27. Oktober kl 11-19
  • Søndag 17. November kl 11-19
  • Søndag 8. Desember kl 11-19

Sted: Henrik Ibsensgate 28, inngang øverst i Huitfeldsgate.

Enkel servering gjennom dagen.

Ta med egen lunsj.

De som vil kan være med på en samlet kort hypnoterapi etter endt dag, noe gir en fantastisk mulighet til å integrere dagens tema raskere.

Bindende påmelding: send sms med ønsket dato, navn og adresse til: 930 07 405, eller bruk kontaktskjema på siden her.

Jeg jobber etter Dr. Franz Rupperts teori og intensjonsmetode.

Ingen forkunnskaper nødvendig, du kommer fort inn i det, og jeg veileder deg gjennom prosessen,

Sted: Henrik Ibsens gate 28 – inngang fra Huitfeldsgate.
Ta med egen lunsj.

Har du spørsmål ta gjerne kontakt for en uforpliktende samtale: 930 07 405.

Her får du en unik mulighet til å ta et dypdykk inn i deg selv, og ned i ditt ubevisste for å komme til din eget identitet bortenfor identifisering og merkelapper andre har satt på deg.

IOPT – Identitetsorientert Psykotraumeterapi og Intensjonsmetoden er virkelig banebrytende når det kommer til å bli å lindre fysiske og psykiske konsekvenser etter overgrep, krenkelser og stress over lang tid.

Begrenset antall plasser!

Velkommen!

Kvinner og familie nr 1. 2013 – Vold i nære relasjoner

Vold i nære relasjoner

Alle kjenner noen, så høyt er tallet på kvinner som er, eller har vært utsatt for vold. Den dagen du får mistanke om at en nabo, venn eller kollega er voldsutsatt – er du der da?

– Vi må bryte tabuet

Av: Lene Søgård Gloslie

Hun sitter med ryggen mot vinduet. Ut- stråler trygghet, selvtillitt, styrke. Det er ikke et ”offer” som møter meg. Allikevel har hun vært utsatt for overgrep siden hun lå i mors liv. For første gang har hun bestemt seg for å gi vold i nære relas- joner ikke bare en stemme, men også et ansikt – sitt eget.

Hennes historie er sterk, men dessverre ikke unik. Det unike er at hun har kommet seg videre i livet, at hun har klart å legge overgrepene bak seg. Den kvinnen hun var for få år siden ville aldri sittet med ryggen til et vindu.

Hun dveler ikke ved volden hun har blitt utsatt for. I løpet av samtalen dukker ord som voldtekt, slag og psykisk mishandling opp, men hennes nye liv er ikke historien om det som har vært. Det er som det er. Fortiden kan hun ikke gjøre noe med. Fremtiden og livet hennes nå handler om noe annet. Om å hjelpe andre, om å skape endringer. Noe er galt med samfunnet når voldsutsatte kvinner ikke får hjelp, når volden ”arves” i generasjoner. Når volden mange kvinner lever med bak lukkede dører, er tabu.

– Mange av mødrene til de kvinnene som er på krisesentre i dag, var der selv for 20 – 30 år siden. Det er også gjerne sønner av mødre utsatt for vold, som utøver vold i dag. Volden kan være flergenerasjonell. Jenter som vokser opp med vold, har en stor sjanse for selv å bli voldsutsatte, forteller Grace Adelaide Andersson. Hun vet. Hun er en av dem.

Taushetsspiralen

Hun var i fornektelse. Når venner ble opprørte over at kjæresten behandlet henne dårlig, forsvarte hun ham, trakk seg unna dem. Deres opprørthet føltes som kritikk.

Med bakgrunn i egne erfaringer, jobber selvhjelpsgruppen til Grace Adelaide for nødvendige endringer i hvordan samfunnet forholder seg til vold i nære relasjoner:

  • Kunnskapsoppdatering om hva vold i nære relasjoner er, og hva det innebærer for den enkelte Konsekvenser det har for den enkelte, samt samfunns-, sosial-, og helseøkonomisk
  • Bryte med tabuet og dermed også skam
  • Større satsing på vold i nære relasjoner fra alle departementer
  • Mer kunnskap, inn som eget fag med egen læreplan til de utdanningsinstitus- jonene som har studenter som KAN komme til å treffe personer utsatt for vold
  • Samkjøre helseetaten – har du vært på legevakten for skader, så får fastlegen beskjed
  • Ikke henlegg saker, men gi dom slik at vi kan få praksis
  • Bruke lovverket som allerede eksisterer.
  • Se hver voldsutsatt som individ og gi henne/han den hjelpen hun/han trenger, da dette er ulikt fra individ til individ.

– Ofre for vold i nære relasjoner nekter ofte for at de er utsatt for vold. Samtidig som de ikke klarer å ta inn over seg realitetene, er de tett knyttet til over- griper og trenger på et vis å beskytte ham. De lever med en overgriper som er dyktig på å fremstille seg selv som offer, og som ofte truer med selvmord om de går, forklarer Grace Adelaide.

– Fordi ofrene er traumatiserte, rettferdiggjør de ofte handlingene som er gjort mot dem. De føler ofte avsky for egen svakhet, og føler de har fortjent det de blir utsatt for. Derfor er anerkjennelse av å være utsatt for vold det første nødvendige steget på veien ut av volden.

Før anerkjennelsen, er det vanskelig å snakke. Å sette ord på ubehaget, følelsen av at noe er galt, blir for tungt. Det er lettere å leve hverdagen om en ikke ser virkeligheten som den er.

– For å komme ut av en offerrolle må en virkelig klare å føle på sine traumatiske opplevelser. Akseptere det som har skjedd – og slutte å søke svar andre steder, understreker Grace Adelaide.

Ut av volden

Hun hadde vært utsatt for psykisk
og fysisk vold gjennom barndommen, kjærestevold som ungdom og som voksen. Hun kom til et punkt da hun måtte ta et valg.

– Veien ut av offerrollen startet med en beslutning. Jeg bestemte meg for å ta livet mitt tilbake, sier Grace Adelaide.

Hun hadde flyktet fra tidligere kjæreste og Oslo, og satt uten et nettverk på Nøtterøy. Det var vanskelig å gå ut og møte folk. Det tilforlatelige spørsmålet om hvorfor hun hadde flyttet dit, var for vanskelig å svare på. Samtidig ser hun tilbake på tiden på Nøtterøy som kanskje den mest lærerike i livet.

– Jeg lærte noe om å forlate et miljø som ikke var bra for meg. Å ta vare på de menneskene som var gode for meg, og å vende ryggen til de andre.

Beslutningen om å ta livet tilbake førte til at hun flyttet tilbake til Oslo. Selvhjelpsgruppen som var startet gjennom Krisesenteret i Oslo ble hennes ryggrad. – Vi deler en ryggrad, vi tre som er tilbake i gruppen som var den første som ble startet via Oslo Link. Vi kan se hverandres dårlige valg, men vi anklager ikke. Vi bygger hverandre opp.

Selvhjelp for endring

De ville noe mer. Selvhjelpsgruppen ble ikke bare et sted der de kunne dele vonde erfaringer med noen som forstod, men i stadig større grad et sted der de snak- ket om problemene de møtte i de ulike

instansene de måtte forholde seg til. For å hjelpe seg selv, ble det viktig å jobbe for å hjelpe andre. De hadde en erfaring, og de ville ha endring. De spente buen, siktet høyt, og pilen landet i departementene.

– Vi har kjent på håpløsheten når politiet avviser å hjelpe utenom kontortid, når beskjeden er at du vil få hjelp dersom datteren din blir voldtatt, eller du selv blir drept. Vi vet hvor vanskelig det er å holde rede på hvilke etater som må kontaktes, når planleggingshorisonten er maksimalt fem timer frem, fordi om fjorten dager

er du kanskje død. Vi vet hvordan det er å ikke kunne forlate en overgriper, fordi du da mister all kontroll. Fordi alt blir uforut- sigbart, og du ikke lenger kan forutsi når volden kommer.

De har møtt forskere, politikere og media. For å bevisstgjøre, for å endre holdninger og for å skape endringer i forhold til hvordan samfunnet ivaretar voldsutsatte. De spør ikke, de krever endringer. Kunnskapen de har er unik, og de vil ha den på læreplanen. De fremstår ikke som ofre, de er voldsutsatte.

Anerkjennelse, ikke tilgivelse

– Jeg tror ikke på tilgivelse. Ikke som veien ut av overgrep. Å tilgi, er å ”gi til” overgriper enda mer enn han allerede har tatt fra sitt offer. Det jeg tror på er anerkjennelse og aksept av at dette har faktisk skjedd, at det ligger i fortiden og at nå går veien videre, sier Grace Adelaide.

Senere, når en har satt fragmentene av livet sammen igjen, og blitt en hel person, kan tiden komme da en er klar for å tilgi. På den måten gir en tilbake til overgriper de hendelsene han har begått mot oss, i form av at de tilhører ham, og ikke oss.

Det kan være viktig å få kompensasjon for det som har skjedd fra overgriper.
En kompensasjon kan bidra til at den voldsutsatte klarer å legge fra seg tanker om hevn, og kan bruke energien sin til å bygge opp seg selv og sitt liv, istedenfor å la energien fortsette å gå til overgrepene og overgriper.

– Ofte tenker en på hevn, på å ødelegge og gjerne også se overgriper død, for å klare å komme seg ut av det, men dette er helt klart en illusjon. Disse tankene er overgrepstanker, som viser at offeret har fått overgrepsenergier på grunn av påkjenningene ved å være offer.

Den vanskelige oppgaven er isteden å lære seg å bli glad i seg selv. Kanskje må en lære på nytt hva kjærlighet er. Lære at kjærlighet ikke er vondt og noe en må ofre seg for, men at det er noe godt som deles mellom to likestilte mennesker.

– En må bestemme seg for at dette vil jeg ikke være med på mer. Innse at vi har fått dette livet for å leve det som best vi kan. Vi bestemmer over eget liv, og vi har selv alt vi trenger inni oss, og trenger ikke å hente styrke og anerkjennelse fra andre. Alle relasjoner en går inn i skal være en vinn – vinn relasjon. Først da er det balanse, sier Grace Adelaide.

Fra Voldsutsatt til Terapeut

Hun har tatt erfaringene sine videre. Vendt voldsopplevelsene og veien ut av volden til handling, til en styrke. Hennes nye liv er bygget på erfaringene fra det gamle. I sin terapipraksis i Homansbyen ønsker hun voldsutsatte velkommen. Til gruppeterapi, eller til enetimer. Til å lære anerkjennelse, til å bygge opp livet på nytt.

– Jeg har lært mye i min kontakt med helsevesenet. De ufarlige spørsmålene som ”hvordan har du det?” er automatiske spørsmål. De får automatiske svar. For å stille de riktige spørsmålene, må en spørre med hjertet, sette av tid, og være tilstede. Jeg tror det ville ha hjulpet meg den gangen, om noen stilte meg spørsmålet ”hva er din drøm?” Spørsmål som åpner. Som ikke fordømmer.

Grace Adelaide Andersson praktiserer flergenerasjonell terapi, med familiekonstellasjoner som utgang- spunkt. Konstellasjoner er korttidsterapi med langtidsvirkning. Ved siden av å jobbe som konstellatørterapeut, holder hun foredrag om vold i nære relasjoner på bestilling, og jobber med selvutviklingsgrupper.

Asta 51 år

Klientens intensjon var å få ro i sjela så hun skulle klare å slappe mer av og slippe tanker om fortid og fremtid, jobb og helse.

Klienten valgte representant for seg selv (hun hadde operert foten for ikke lenge siden og valgte derfor å sitte sammen med meg) og sin intensjon.

Representanten for Asta var i bevegelse hele tiden og sa at tanker, bilder og farger gikk rundt i henne som en syklon fra solar plexus og endte oppe i hodet. Hun sa at når hun satt, så satt hun ikke, og når hun lå, så lå hun ikke. Hun sa hun ikke hadde noe permanent sted å hvile og at det hele føltes som et jag.

Intensjonen sto og frøys og var i bevegelse hele tiden.

Klienten fortalte at da moren hennes var 4 uker måtte familien rømme til Telemark på grunn av krigen. Mormor var så sliten at hun vurderte å legge det lille barnet igjen i snøen, noe som imidlertid ble avverget da brødrene hennes hjalp til med å bære babyen videre under flukten.

Representanten for klienten fornemmet og uttalte at tankespinnet og å finne logiske forklaringer på ting, alt jaget, tilhørte mormor, og ikke dem.

Jeg satte inn klienten for seg selv og mor og mormor. Da intensjonen så at det var mormor som måtte kjempe for overlevelse og som måtte finne løsninger på utfordringer, ble hun varm og rolig. Jeg gjentok for klienten flere ganger at nå er krigen over. En kunne se på ansiktet hennes at det gikk sakte, men sikkert opp for henne. Mormor kjente på styrke og stolthet og stilte seg bak klienten. Intensjonen stilte seg inntil klienten foran. Klienten kjente styrken fra mormor og ble emosjonell. Både klient og intensjon ble veldig avslappet og følte for å sove.

Dette kan se ut som et flergenerasjonellt traume, nedarvet fra mor og mormor som opplevde flukten fra tyskerne som eksistensielt traume. Klienten var innviklet i deres kamp for å finne løsninger på utfordringer, og får å kjempe for overlevelse. Allerede dagen etter konstellasjonen fortalte klienten at hun hadde sovet bedre på natta og at tankene ikke spant så mye.

I ettertid har jeg lurt på hvorfor jeg ikke satte inn representant for mor. Mor ble lagt på gulvet som baby i form av et sjal. Det var ingen av representantene som så mot mor, og jeg tenkte da at det ikke var viktig i denne sammenheng. Selv om det kom fram i konstellasjonen at klienten var innviklet i mormors traume, klarer jeg ikke å fri meg fra tanken på at mor må også ha spilt en stor rolle i dette tema. Og det er noe klienten jobber med i sin videre utvikling fra alle innviklinger.

Kontakt meg / Book tid

Ønsker du å komme i kontakt med meg kan du ringe, sende e-post eller SMS.

Besøksadresse:
Herik Ibsens gate 28 (Inngang fra Huitfeldts gate),
0255 Oslo

Telefon

+47 930 07 405

E-post

grace@graceadelaide.no

Grace Adelaide AS © 2019

Personvernerklæring

Pin It on Pinterest